Mange barnesanger handler om naturen og livet i den. Gjennom sangene møter ofte barn dyr og den fantastiske og forbløffende naturen for første gang. Det er bra. Naturkjennskap er viktig. Men barnesangforfattere er nok ikke mest kjent for sin egen naturkjennskap.
Mange barnesanger handler om fugler. ”Alle fugler små de er” er nok den mest kjente. Her synger vi om at flere småfugler kommer tilbake om våren. Altså trekkfuglene. ”Gjøk og sisik, trost og stær” kommer tydeligvis tilbake og synger alle dager. Til glede for noen og til irritasjon for andre. Bortsett fra sisiken, så er de andre nevne fugler ikke akkurat småfugler. En annen ting er jo at de fleste troster og alle sisiker, både gråsisik og grønnsisik, overvintrer i Norge. De er altså standfugler. Men de gjør jo ikke så mye av seg om vinteren, slik at sangforfattere lett kan tro at de har tatt en chartertur sørover under den kalde vinteren. ”Lerka jubler høyt i sky” vil jeg tro er en av de lerkefuglene (sanglerke, heipipelerke og trelerke) som hekker i Norge og ikke nåletreet lerk. Disse fuglene har en utrolig flott sang, selv om jeg aldri har hørt de ”juble”.
”Fløy en liten blåfugl” er en annen kjent og kjær barnesang. Da jeg var liten og ble interessert i naturen og dyre- og fuglelivet, funderte jeg fælt på hvor og når denne blåfuglen dukket opp. Det gjorde den aldri. Vi har jo fugler som delvis har en blå fjærdrakt, for eksempel blåmeis og blåstrupe, men det finnes nok dessverre ikke noen ”blåfugl” i norsk fauna. I følge sangen, flyr den gjennom vinduer – noe som kanskje forklarer at evolusjonen har stoppet utviklingen av denne mulige arten. Dens hang til gullklumper kan også være en mulig forklaring til fuglens ikke-eksistens.
Sangen ”Jeg gikk en tur på stien” kjenner nok alle godt. Her møter vi gjøken. Den spesielle reirsnylteren som legger egg i andres reir og ikke tar ansvar for sine egne avkom. Ikke helt ulikt enkelte menneskers aktiviteter. Selv om gjøken ikke har en slik utrolig lang sangseanse som refrenget i barnesanger gir uttrykk for, er det helt riktig å si at den utstøter et ”ko-ko”. Hver gjøk har valgt ut sine spesielle ”vertsfamilier” og i sangen nevnes fru Spurv. Nå kan det jo tenkes at noen gjøker legger sitt egg i et av reirene til de mange spurveartene, selv om det i Norge er vanligst at den bruker den før nevnte heipipelerka som fosterfamilie. Kanskje er heipipelerka en spesiell lettlurt art.
Nå må det sies at det finner hederlige unntak, når det gjelder bruk av fakta i barnesanger om fugler. Alf Prøysen, en av våre mest kjente og kjære sangforfattere, har i sin ”Lille måltrost” holdt seg til de grunnleggende fakta om den vakre og syngende trostarten. Han nevner korrekt fuglens hekkested og artens antall egg.
Nå vil vel noen tenke at det ikke spiller så stor rolle om alle fakta er korrekte i barnesanger. Det har de helt rett i. Det viktigste er at barn tar del i sangens glede, blir tatt med ut i naturen og lærer seg og elske den, og vokser opp med respekt og undring over vår flotte, unike natur.
